Offentlige myndigheter har satt fokus på gjenbruk av gravemasse. Hvorfor lager de samtidig reguleringer som hindrer salget?
Flere produsenter har etablert anlegg som resirkulerer masser, og klargjør disse for nytt liv i prosjekter. I tillegg finnes det mottak av gravemasser og andre returmasser rundt alle større byer i Norge.
Men samtlige aktører sliter med å få opp salget på grunn av premissene i dagens anbud. Regulering forhindrer nemlig at resirkulerte masser kan brukes.
Ulogisk krav til gjenbruk av gravemasse
Vårt inntrykk er at krav i anbudene ofte sporer tilbake til Håndboka N-200 for vegbygging. Her er det spesielt beskrivelsen om at massene som brukes i vegbygging må komme fra kjent dokumentert ressurs. De må vite hvor massene kommer fra.
Det er altså krav om opphav som begrenser bruk av massen, ikke tekniske krav.
Hele poenget med et gjenvinningsanlegg for overskuddsmasse fra byggebransjen er å ta masser fra en mengde ulike kilder, foredle det, og lage et nytt produkt. Når materialet blir blandet om en annen på denne måten blir det nærmest umulig å dokumentere hvor det kommer fra.
Realistisk sett står vi overfor et valg: satse på gjenvinning eller endre på kravene.
Sikre kvalitet på resirkulerte masser?
Selv om massen er godt blandet, kan den enkelt testes for mekanisk styrke. Deretter kan man dokumentere jevn kvalitet med hyppige testintervaller. Så lenge de ønskede tekniske spesifikasjonene oppnås, bør dette være godt nok.
Krav om kjent opphav hindrer bruken av resirkulert masse, selv om den holder samme kvalitet.
Peder Egeland, daglig leder i Nordic Bulk
Selvfølgelig skal vi ikke akseptere masser med lav kvalitet, og bygge veier som forvitrer innen kort tid, men det har lite med massens opphav å gjøre. Om kravet fortsatt skal stå, bør det gjøres unntak for resirkulerte masser.
At massen kommer fra mange ulike kilder er helt ufarlig, så lenge høy kvalitet kan dokumenteres.
Det er på tide å revurdere kravet om kjent opphav i N200. Først da kan vi for alvor bruke en av bransjens mest uutnyttede ressurser.
Takket være foregangsaktører som Velde Pukk vet samferdselsministeren nå at staten bør stille krav overfor kvalitet, ikke hvordan produktene lages.
Trenger alt like krav?
Åpenbart må vi ha strenge krav der dette er nødvendig; som i toppdekke på høytraffikert vei, kritiske betong konstruksjoner osv. Men en stor andel av massene vi bruker går til andre formål, der vi kunne akseptert lavere verdier. Verdier som gjør at vi kan gjenbruke gravemasse.
Les også:
Hvor stort er egentlig potensialet for gjenvinning i byggebransjen?
For maksimal utnyttelse bør det lages en gradering av masser, med ulike krav til ulikt bruksområde. Skal du asfaltere et fortau, trenger massen ikke samme mekaniske styrke som på veien.
Det finnes mange bruksområder til byggeråstoff, da bør det også finnes mange graderinger på kvalitet. Det blir lettere å for leverandører å velge anbudskonkurranser, og tyggere beslutninger for de som kjøper.
Nøkkelen til suksess for resirkulerte masser er kvalitetskrav, samt en godt utarbeidet gradering for kvalitetskrav til ulike bruksområder. Først da kan vi få maksimal utnyttelse av potensialet i resirkulerte masser.
Dessverre er mesteparten av ressursene i bergverksindustrien ikke fornybare, men en større andel av dem kan bli det. Når samfunnet er i rask endring, må regulering endres i samme tempo. Det er helt nødvendig for å møte fremtidens behov.
Meld deg på vårt nyhetsbrevet nå:
30 år med kunnskap, rett i innboksen